Drømmegolf i Thailand 10. – 28. november 2011
Vi har nå hatt 13 ”Drømmegolfreiser”, hvorav 12 til Thailand og Hua Hin, og en til Sør-Afrika. Siden reiserapportene ligger fritt tilgjengelig på internett, foreligger det en ikke ubetydelig fare for kjedsomhet, hvis noen skulle finne på å lese alle sammen. Det er et ugjendrivelig faktum at programmet har en tendens til å gjenta seg hvert år, selv om det år om annet dukker opp en ny bane, og kanskje noen nye spisesteder.
Vi fløy med Thai Airways direkterute fra Oslo til Bangkok. Et meget behagelig og greit alternativ, men allikevel gleder vi oss til Norwegian starter sin direkterute med nye Dreamliners i 2012 eller 2013. Litt konkurranse kan aldri skade.
Thai økte faktisk flyprisen denne gangen, lenge etter at vi hadde fått tilbudet og kalkulert vår pris, noe som medførte at vi måtte øke vår pris tilsvarende. Men siden vi på betalingstidspunket for arrangementet i Thailand fikk en hyggelig valutakurs, besluttet Lars og jeg at vi skulle tilbakebetale noe av tillegget gjennom felles arrangementer. (Lunsjer og middager). Som tenkt, så gjort og kommentarene tydet på at dette ble satt stor pris på. Men Thai Airways behandling av oss blir ikke glemt!
Det var 31 glade golfere som satte hverandre stevne på Nilawan om morgenen fredag den 12, november, for 6 hadde reist i forveien – foran hovedgruppen. De fleste var gamle kjente fra både Sør-Afrika og tidligere Thailandturer, og de som var ”førstereis” ble omgående inkludert i miljøet.
Nilawan bød på gratis velkomstmiddag den første kvelden. Diverse småretter, salat og hel, grillet smågris sto på menyen, servert med stekte poteter. Virkelig en gledelig overraskelse som smakte fortreffelig! Og stemningen sto selvfølgelig i taket fra første øyeblikk.
Naturlig nok er det golfen som står i sentrum på en golftur. Denne gangen var 12 runder inkludert i programmet, men for de ivrigste ble det nok både 15 og 16 runder, og enda flere for de som reiste en uke før for å ligge i treningsleir. Og kommentaren var klar: Dette er en tur av og for ”golfgærninger”. Men det er jo noe vi har visst lenge!
12 runder på 16 dager i tropevarme kan kanskje høres ut som noe i overkant, men for de som ønsket en pause, eller å gjøre noe annet, ble forhåndsbetalt greenfee prompte refundert av vår lokale arrangør. Noen valgte f. eks. å ta en dagstur til Broen over Kwai med krigskirkegården og –museet, en tur med ”Dødens jernbane” samt en avstikker til Tigertempelet. Med følge av en behagelig og meget kunnskapsrik guide ble dette en minnerik opplevelse.
Men stort sett gikk det i strandliv, shopping, avslapning og hyggelig samvær når vi ikke travet rundt på golfbanene. Mange gikk noen av rundene, noe som er helt greit når caddien tar deg av det praktiske. Men biler er tilgjengelig på alle baner, og inkludert i greenfee på Banyan.
Nesten ny bane!
Banen ligger i en militærleir 5 minutter fra Nilawan, og det sies at dette er den eneste ekte seasidebanen i Thailand. Du spiller av og til så nær stranden at en velrettet hook eller slice ender opp i ”the big drink” Og i perioden november til mars blir nordøstmonsunen, som står rett inn på banen en virkelig utfordring. Banen er flat, men med en spennende design med mye vann, så ballbeholdningen ble satt under press for de som var litt for risikoorientert. Dessuten ble spillet preget av den kraftige vinden som står rett inn på banen. Navnet på banen er Sea Pines, eller Suan Soon på Thai. Klubbhuset er nå ferdig, og har blitt riktig delikat, med en stor sjøvendt og skyggefull terrasse som restaurantlokale. Men vi hadde en mistanke fra en prøverunde om at kjøkkenet og serveringspersonalet ville få alvorlige problemer med å håndtere 32 sultne og tørste lunsjgjester, så vi forhåndsbestilte Club Sandwich til alle, og sørget for at servitørene konsentrerte seg om å bære øl. Så det gikk ganske bra, tross alt! Ikke minst fordi vi tok alt på en regning! Vi spilte også banen på en søndag, som en ekstrarunde. Da er greenfee 160 kroner høyere enn på ukedagene, men siden vi var nesten alene på banen hadde det kanskje vært en ide å redusere prisen en smule. Tomme baner tjener som kjent ikke penger!
Øvrige baner
Ellers spilte vi ”klassikerne” Banyan, Black Mountain, Imperial Lakeview, Palm Hills, og Royal Hua Hin. Etter hvert fremstår Palm Hills mer og mer som vår ”hjemmebane” i Hua Hin. Vakker, variert og med lynraske greener. Men det må nok innrømmes at både Black Mountain og Banyan gir en bedre totalopplevelse, men litt variasjon er jo bare bra.
I år hadde vi utelatt Majestic Creek og Kaeng Krachan. Den første på grunn av rykter om dårlig standard og oppgradering, den andre på grunn av lang reiseavstand. To deltagere reiste og spilte Majestic, sløyfene A og C, og rapporterte om fullt brukbare forhold. Men mine favoritter er A og B. Faktisk en utfordrende og sjarmerende bane. Er de spillbare neste år, tar vi den inn i programmet igjen. Kaeng Krachan var savnet av flere, på tross av reisetid på en liten time hver vei. Så den vil igjen bli vurdert for neste år, for det er en herlig bane i naturreservatet med samme navn.
Black Mountain er nå rangert som en av de beste mesterskapsbanene i Sørøst-Asia. Banen bygges om og forbedres kontinuerlig, selv om den bare er vel 4 år gammel. 16. – 19. desember 2010 hadde Asiatouren sin avslutningsturnering her, og 7. – 9. januar 2011 dro Kings Cup i gang (Europa mot Asia i Ryder Cup format) Begge turneringene ble sendt på Viasat Golf, og det å se de store kanonene på en kjent bane var virkelig artig, for de går i de samme fellene fra back-tee som vi gjør fra club-tee.
Prisstigningen på greenfee, som har vært sterk gjennom 2000-tallet, ser nå ut til å ha stagnert. Ferdigstillelsen av 3 nye baner i løpet av de tre siste årene, ser ut til å sette prisnivået under press, og Royal Springfield som har vært prisledende de siste 4 årene, har nå redusert sine priser, åpenbart fordi de har mistet mange greenfee-spillere til Banyan og Black Mountain som har vært noe rimeligere. Andre baner har pakkepriser med redusert greenfee hvis du kjøper klippekort med 20 runder, og jeg har en bestemt følelse av at prisnivået generelt kan være under press, for det var til dels svært få spillere på noen av banene vi spilte. Det kan nok resultere i at det blir en prissegmentering etter totalkvalitet på hele baneopplevelsen, som igjen vil føre til en større prisforskjell mellom banene enn det som er tilfelle i dag. Det er faktisk på høy tid, for forskjellene begynner å bli merkbare.
Og enda en ny bane er på tegnebordet i regi av Singha Corporation. Den ligger også ganske nær byen, men det kan jo tenkes de har fått kalde føtter av den utviklingen som er på gang. Tiden vil vise om den realiseres.
Vi har nå så mange gode baner tilgjengelig innefor 25 minutters kjøreavstand at jeg kommer til å lide valgets kvaler når neste års banevalg skal gjøres. For vi kan faktisk spille 12 runder på forskjellige baner hver gang!
Nilawan Invitational
er vår store turnering som tradisjonen tro ble avviklet på Palm Hills. Nilawan/Sunflower Tours, vårt hotell og golfarrangør, hadde ordnet med like trøyer til alle, så det var en vel uniformert gjeng med Nilawan Invitational 2011 på brystet som var samlet til frokost før avreise. Spenningen var til å ta og føle på før utslag, og når alle hadde innlevert sine scorekort, viste det seg at Sverre stakk av med seieren med 42! poeng. Rolf, Magne, Git og Rune fulgte på de neste plassene mens resten delte 6. plassen i helt tilfeldig rekkefølge ved premieutdelingen. Det går nemlig ikke an å bli dårligere enn nr. 6 i denne turneringen, som har premier til alle. For longest drive var det Magne og Marianne som stakk av med seieren, mens Idar vant closest to pin. Ved premieutdelingen fikk Ford overlevert en ny Taylor Made 5 wood som en gave fra GolfFerie og fra deltagerne, som takk for god hjelp. Han satte den straks i arbeid på en Texas Scramble noen dager senere og vartet opp med et fairwayslag som var bortimot 220 meter! Men han traff ikke hver gang!
Prestasjoner i særklasse!
Det er alltid noen prestasjoner, både på og utenfor banen som tiltrekker seg spesiell oppmerksomhet. Slik også denne gang, og prestasjonene blir som vanlig belønnet med den ettertraktede ”Gullballen”, en golfball i gullfarge, fullt spillbar. Konkurransen var knallhard, med en rekke vel kvalifiserte prestasjoner. Etter en grundig vurdering falt juryen (jeg) ned på følgende premiering:
Driver-prisen gikk til Petter, som gjennom lufttrykket fra en heftig sving fikk ballen ned fra peggen, men den gikk ikke lengre enn at peggen måtte fjernes før 2. slaget skulle slås. Ølet etterpå smakte utmerket, ifølge hans flightkamerater.
Tiger-in-the-Woods prisen gikk til Guy, som forsvant inn i skogen etter utslaget på Royal Hua Hin, hull 15, par 5, og han dukket ikke opp igjen før ved greenen, og konstaterte: Jeg er her på 5!
Ølprisen gikk til Stein, som ved lunsjen på Palm Hills fant det ytterst praktisk å drikke rett fra muggen med fatøl, som inneholder 1 liter. Hvorfor gå den tungvinte veien om glasset når man er tørst etter runden??
Været var slik vi forventer det på våre turer, stort sett lettskyet pent, nordøstlig bris, som i år var friskere enn jeg noen gang har opplevd. Faktisk så frisk at vinden var i spill på hele eller deler av alle banene. Men den gjorde jo også at sol og 30 - 31 g C hver dag faktisk føles veldig behagelig. I løpet av 10 år har vi aldri hatt regn på banene i november. En byge på kvelden eller natten har forekommet, men det frisker bare opp.
Gress
er ikke alltid gress, og en saftig, tett Bermuda i 7-8 cm høyde kan lure de fleste. Som regel har ballen hoppet 20-30 cm lenge før kølla når frem. Slagets lengde blir omtrent tilsvarende. På spørsmål om å starte en Facebookgruppe med det formål å ta drepen på all Bermuda på golfbaner, meldte Arne seg øyeblikkelig og stilte en 5-liter med Round-Up til gruppens disposisjon. Arbeidet starter umiddelbart!
HMS
(helse, miljø og sikkerhet) har etter hvert blitt et populært uttrykk i alle livets tilskikkelser. Vi skal her dvele litt ved bokstaven H for helse. Et par av gruppen var plaget med litt ”maveromling” en dag eller to men ellers var helsetilstanden på topp bortsett fra litt lett forkjølelse og sår hals for noen. Men selvfølgelig ikke nok til at golfen ble lidende. Litt lenger ned i teksten skal vi behandle M for miljø.
Mens S for sikkerhet overhodet ikke var noe tema, med andre ord ingen skader utover lett forspisning.
Miljø Reprise-reprise-reprise-reprise-reprise
Vi har sagt det før og vi kommer til å si det igjen: Vi i GolfFerie kan kun legge den tekniske rammen for turen. Innholdet er det deltagerne selv som bringer med seg. Og som vanlig ble ikke det noe problem. For dere viste raskt at dere er en samling usedvanlig ”sosiale dyr”. Og selv om 26 av 31 deltagere hadde vært med til Thailand før og kanskje ville holde sammen, ble alle i løpet av kort tid en stor, glad vennegjeng som trivdes godt i hverandres selskap. Vi spilte mye golf, men vitser og kommentarer på løpende bånd, kveld etter kveld, sørget for at lattermusklene ble minst like støle som golfmusklene. I denne sammenheng er det på sin plass med en stor takk til Ståle, som besitter sangtalent og stor innlevelse i fremføring og dikterglede. Takk, Ståle! Og Jan har alltid noen gode historier på lur, som får latteren til å runge.
Da jeg sjekket kameraet etter at jeg kom hjem var det som vanlig fullt av bilder av langbord, trolig flere kilometer totalt fra Chao Lay, Madame Green, solnedgangsmiddagen på Banyan, buffeten på Terrace 90, golfrestauranter, og ikke minst fra ”Lyckliga gatan”. Dere fortjener alle en takk for at dere bidro til å gjøre turen til et hyggelig sosialt fellesskap.
Sentralt i det hele står Ford, som jeg ikke kan få fullrost. Hotellmann og arrangør til finger-spissene. Et øye på hver finger, alltid smilende og blid, rolig og avbalansert og med standardreplikken: ”No problem!”, uansett hva vi ber ham om. Verd sin vekt i gull, spør du meg!! Etter kl 18 er det bare å kaste et blikk på ham, og sekunder senere står en duggfrisk og iskald G/T på bordet. I tillegg styrer han sine tropper på hotellet på en måte som gjør at man virkelig føler seg som en prioritert gjest, og etter hvert har de blitt på fornavn med de fleste som er med.
Døgnrytme.
Ferie pleier å innebære late morgener og sene frokoster, som umerkelig glir over i lunsj. Slik er det ikke på våre turer. Frokost starter normalt rundt 0630, og avreise til banene er ofte rundt 0730. Eggs and ”bekkon” er standard frokost, med toast, marmelade, kaffe og juice. Tidlig? Joda, men det er et resultat av lange dager med golf, alltid etterfulgt av an avslappende lunsj på banen, og kanskje strandliv og bading, shopping og middag, og ved 22-tiden er de fleste godt fornøyd og på vei inn i Drømmeland. Hederlige unntak finnes, men ingen mister neste dags golf av den grunn!
Da gjenstår det bare å se frem mot neste års tur for de som planlegger å bli med. Den er fastlagt til 15. november til 3. desember 2012, og på www.golfferie.com kan du allerede nå registrere din interesse. Selvfølgelig er ikke påmeldingen bindende før pris og øvrige detaljer er på plass, og du har bekreftet endelig til Lars at du vil være med. Som vanlig har tidligere deltagere førsterett på plassene. Men rundt 15. januar gjør vi turen allment tilgjengelig hvis det er plasser igjen.
Bilder
Det ble sikkert tatt noen tusen, og denne gangen skal jeg prøve å gjøre mine tilgjengelig før det har gått altfor lang tid. I år kom fjorårets akkurat i tide til skjerpe appetitten til årets tur, for det tar tid for gamle folk å lære ny teknologi!
Kari, Lars i Askim og jeg ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!
Med golfhilsen
Steinar